Arvelater:
Den som er død og etterlater seg arv.

Testator:
Begrep som brukes om person som har utferdiget et testament

Dødsbo:
Et dødsbo er betegnelsen man bruker på de verdier og gjenstander arvelater etterlater seg, samt forpliktelser, gjeld, rettigheter og lignende.

Arving:
De som har krav på arv etter loven (slekt, ektefeller og/eller samboer) samt de som måtte være tilgodesett  hele eller deler av arven i et testament.

Legatar:

En som arver en fastsatt pengesum eller en gjenstand i henhold til et testament. En legatar kan ikke i påta seg ansvaret for avdødes gjeld og dermed forestå skiftet, i motsetning til en arving.

Loddeier:
De som i egenskap av ekteskap eller slekt har krav i et dødsbo.

Arvelodd:
Den enkelte loddeiers andel av arven.

Særkullsbarn:
Et barn som en person har med en annen enn sin nåværende partner

Pliktdelsarv:
En andel av avdødes formue som ubetinget skal gå til arvelaters livsarvinger og ikke kan avkortes ved testament. Livsarvingenes lovbeskyttede del av arven. Livsarvingene har etter dette krav på 2/3 av arvelaters totale formue. Imidlertid oppstiller loven en begrensning oppad på 1 million kroner per barn. Dersom arvelater etterlater seg mindre enn 4G kan pliktdelsarven falle bort eller reduseres på grunn av at ektefellers krav på minstearv går foran.

Minstearv:
Ektefeller med livsarvinger arver ¼ etter hverandre. Ektefellers arverett kan maksimalt kortes ned til 4 G dersom dette gjøres i testament og ektefellen har fått kunnskap om det.

Fom. 1. juli 2009 har samboere med felles barn også krav på minstearv. Denne er imidlertid begrenset til 4G. For samboere uten barn åpner loven i visse tilfeller for å testamentere opptil 4G til hverandre, som kan gå foran eventuelle livsarvingers pliktdelsarv.

Folketrygdens grunnbeløp:
Folketrygdens grunnbeløp (G) fastsettes i statsbudsjettet og er utgangspunkt for beregning av mange ytelser. Arveloven knytter beregning av minstearv til G fordi dette beløpet justeres i samsvar med indeks. Endringen i folketrygdens grunnbeløp skjer normalt i mai måned hvert år.

Arveretten regulerer hvem som skal overta avdødes formuesgoder og hvordan overgangen skal skje. De sentrale rettskildene på området er lov om arv 3. mars 1972 nr. 5 (arvelova) og lov om skifte 21. februar 1930 (skifteloven).

Det er flere hensyn bak reglene om arv, men i hovedsak skal reglene ivareta hensynet til arvelater. Krav på arv kan ha rettslig grunnlag i lov (legalarv) eller testament. I Norge reguleres store deler av arven gjennom lov. Arvingene utpekes gjennom slektskap, ekteskap og adopsjon. I tillegg kan arvelater disponere fritt, med begrensninger mot ektefellers minstearv og pliktdelsarv til barn, over en del av sin formue ved testament (friarven).

Uskiftet bo:

Dersom arvelater var gift eller samober da vedkommende gikk bort, kan gjenlevende utsette fordelingen av arven til de øvrige arvingene på nærmere bestemte betingelser.
Reglene om uskiftet bo gir gjenlevende ektefelle rett til å utsette skifteoppgjøret etter ektefellens død. Skifte av arven vil da bli utsatt enten til gjenlevende ektefelle selv går bort, eller at uskifteboet blir skiftet. Dagens uskifteordning går langt i å prioritere gjenlevende ektefelle på bekostning av øvrige arvinger etter avdøde. Loven stiller imidlertid opp en del begrensninger i ektefellers rett til å sitte i uskifte. Blant annet krav om samtykke fra avdødes særkullsbarn.

Fom. 1. juli 2009 får også samboere rett til å sitte i uskiftet bo. Dette forutsetter at samboerne venter eller har felles barn sammen.

Testament og friarv:
Et testament er et dokument der arvelater fastsetter hva som skal gjøres med arven han etterlater seg når han dør. En arvelater kan kun disponere over den delen av formuen som gjennom loven ikke tilfaller ektefelle og/eller barn (minstearv og pliktdelsarv). Den delen man kan disponere over ved testament, kalles friarven. En person som verken er gift eller har livsarvinger kan imidlertid testamentere fritt over hele sin formue.

Det gjelder strenge formkrav for opprettelse av testamenter. Dersom formkravene ikke er oppfylt, vil testamentet som hovedregel bli ugyldig.

Avkall og avslag på arv:
Å gi avkall på arv vil si at man sier fra seg retten til å motta ventende arv. Et avkall kan gjelde hele arven eller deler av den. Avkall på arv gis før arvelaters død. Avkall på arv vil normalt binde hele arvelinjen.

Å avslå arv vil si at man gjør det etter arvelaters død. Dersom arvingene avslår arv, vil dette ikke få betydning for resten av arvelinjen. Arven vil da gå videre som om første arveledd var død før arven falt.

Det gjelder ingen formkrav for å gi avslag eller avslå arv.

Forskudd på arv og avkortning av arv:
En arvelater kan velge å gi deler av ventet arv i forskudd til arvetaker. For at en gave skal regnes som forskudd på arv, må det fremkomme uttrykkelig at det er forskudd på arv. Dersom slikt ikke fremkommer uttrykkelig, vil gaven ikke gi grunnlag for avkortning ved det endelige arvefallet.

Avkorting i arv kan skje til en livsarving som har mottatt betydelig større økonomiske verdier i gave enn de andre livsarvingene. Ved avkortning av slik gave vil alle livsarvingene kunne ende opp med å totalt sett få like mye fra arvelater etter hans død.

Det stilles ingen formkrav til en beslutning om avkortning fra arvelaterens side.

Privat skifte eller offentlig skifte:
Offentlig skifte vil si at skiftet foretas av tingretten (tidligere skifteretten). Offentlig skifte skjer i hovedsak dersom ingen av arvingene påtar seg ansvaret for avdødes gjeld.

Skifteloven inneholder regler for når et bo skal skiftes privat og når det skal skiftes offentlig. Dersom ingen av partene krever offentlig skifte, er hovedregelen at det foretas privat.

Spørsmål om offentlig skifte kan rettes til tingretten.